Knut Hamsun Sitater – Stor Samling Av Sitater Av Knut Hamsun

Leter du etter Knut Hamsun sitater? Da har du kommet til riktig sted. På denne siden gir vi deg mange av Knut Hamsuns beste sitater.

Se også: 

Tips! Gled noen med blomster på døren!

Knut Hamsun Sitater

Forelskelse gjør den kloke dum.

Folk tror den dag idag at filosofi er tenkning; jeg har ment at filosofi var livet teoretisk uttrykt ved tenkning.

Et menneske er gammelt fra den dag det begynner å sove middag.

Jeg liker ikke sne, jeg pines ved synet av den, og min fornuft skjønner intet annet av den enn dens evige og naturstridige idioti.

Barndommen er menneskets hårdeste tid.

Det er virkelig en mangel ved meg at jeg aldri lærte å sykle.

Å trekke meg tilbake og sitte i ensomheten i skogen og ha det godt og mørkt omkring meg. Det er den siste glede.

Meg har tiden tæret på, jeg er blitt dum og avblomstret og likegyldig; nå ser jeg på en kvinne som på litteratur.

Et ekteskap må drives med fantasien.

Det er ens eget indre som er sorgens eller gledens kilde.

Synd er blott det: å gjøre urett og unnlate å gjøre godt …

Gud velsigne alt som ikke bare er alminnelig mennesketale som vi skal sitte å forstå. Også taushet er velsignet av Gud.

Tiden var på seksti minutter i timen fordi det ikke var mulig og komme det nærmere.

Ærer de unge.

Så mangt, så mangt som kan hende i verden …

At det finnes en årstid så fullkommen alene om å være så forferdelig.

La spille med vår over jorden!
Og inn i den store naturens musikk
der nynner en lyd fra mitt hjerte,
en takk for hver vår jeg fikk.
Det dunker som hovtramp i brystet av glede
og øyet blir vått av væte.

Våren – jovel, dens hastighet og galskap og henrykkelse; men høsten! Den stemte til mørkreddhet og kveldsbønn, man ble synsk og hørte varsler.

Ånei man skal ikke gjøre seg for fin til å stå ut med livet!

Nu folder han henne ut. Nu tar han og gjør det gode med henne .

En fin, gylden metallrand stiger i øst hvor solen står opp.

Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene hvem har trakket opp den? Mannen, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham.

Kaffe var som en drøm og et eventyr for Isak, en regnbue!

Det er høst. Sommeren er forbi, den forsvant like så hurtig som den kom; akk hvor den gikk hurtig.

Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet.

Vakker? Hun var deilig, hun var syndig søt! Øyne som råsilke, armer av rav! Bare et enkelt blikk av henne var forførende som et kyss og når hun kalte på meg jog hennes stemme meg som en stråle av vin like inn i hjertet.

Når han sa noe ømt til henne fikk hun en ål i hvert øye og var forelsket hun også.

Han lå og var grådig etter henne om natten og fikk henne.

Jeg tror på galskapen i kraft av dens nødvendighet, sa hun, ja i kraft av dens egen fornuft som ballanse.

Man frir ikke til Edvarda, hun tar den hun faller på.

Det blir visst meget bær iår. Tyttebær, krekling og multer. Ikke for det, bær kan man ikke leve av. Men det er hyggelig at de står der i marken og er vennlige for øyet.

Glede beruser.

Glede er ikke moro.

Alderdommen tror alltid at den blir visere og visere, mens den i virkeligheten som oftest blir dummere og dummere.

Når han ble voksen ville han bli fyrstikkmaker. Det var så deilig farlig, han kunne få svovel på fingrene så ingen torde hilse på ham. Det ville stå megen respekt av ham blant kameratene for hans uhyggelige håndverk.

Gud eller satan! mumlet han, og slikt sa ikke Isak uten at han var nødt til det.

Javisst hadde han vært heldig og han kjente mere og mere forelskelse i seg, dragelse, eller hva det kunne kalles.

Men De har kanskje ikke sans for det komiske?

De sier for et gammelt ord at kvinnelist er uten ende. Jeg mener nu at kvinnelist har både bukten og endene.

Jeg har noe som jeg må ha plass for, men som der slett ikke er plass for, hvis der ikke ryddes.

Å hvor søtt og ondt det er å være forelsket, begge deler!

Endelig skulle jeg vel også svare på et visst brev som kom i forrige måned, men jeg er ingen skribent og later det være.

Javisst drikker jeg. Det er så kjedelig bare å spise …

Hun hadde vel vært ærbar av mangel på fristelser.

Høsten … den svale, fine årstid da allting skifter farve og forgår.

Nu farer en høst over Herrens jord.

Det å håpe det er noe underlig, ja noe meget besynderlig.

Men hvis du bare visste hvor inderlig jeg har husket deg i ti tolv år og aldri glemt deg …

Akk, kjærligheten den gjør menneskehjertet til en sopphave, en frodig og uforskammet have hvori står hemmelighetsfull og frekk sopp.

Og kjærligheten blev verdens ophav og verdens hersker, men alle dens veier er fulle av blomster og blod, blomster og blod.

En ganske almindelig flue av middels størrelse.

Å, men han hadde så små evner til laster, han var en middels mann og et godt menneske.

Da døden intet er å henge ved, – henger han ved livet.

Om lykken kom så ville jeg bare se lenge på den og stirre på den, så ukjent ville den være.

Han var jo selve mannen og overhodet, alles vern.

Fremskritt er menneskets trivsel.

Hun kunne være uti årene, høflig talt opp til tredve.

Jeg er vel tilfreds med alt og mine tredve år er ingen alder.

Hun var nesten ingen blant mennesker, bare en.

Han spolerte hele sitt jordiske ettermæle med et sitat av en dikter.

Skogen var i løvspretten; den sendte god lukt med vinden til alle sider, og minte en om liv i en løvsal.

Plutselig faller det meg inn en eller to gode setninger til bruk for en skisse, en føljetong, fine språklige lykketreff som jeg aldri hadde funnet make til.

Å den lille maurtue! Alle mennesker er opptatt med sitt, de krysser hverandres veier, de puffer hverandre tilside, stundom går de over hverandre. Det kan ikke være anderledes, stundom går de over hverandre.

Da er det blott dette som gjør meg forstemt: om hundre år er allting glemt.

Det gode går ofte en sporløs vei, det onde drar alltid følger etter seg.

Og stundom ser jeg paa Græsset og Græsset ser kanskje paa mig igjen, hvad vet vi?

Hva skal en sittende mann med ære? … La en sittende mann få varme strømper.

Ja vi er landstrykere på jorden. Vi vandrer veier og ulende, stundom kravler vi, stundom går vi oprett og trår hverandre ned.

Men Isak han var så uendelig dum at han ble mørkredd lyse sommernatten og så både det ene og det andre snike seg forbi rutene.

Det er månen, sier jeg tyst og lidenskapelig, det er månen!

Bevisstheten om at jeg var ærlig steg meg til hodet, fylte meg med en herlig følelse av å være en karakter, et hvitt fyrtårn midt i et grumset menneskehav hvor vrak fløt om.

En mann kan være brødløs, har han potet så er han ikke matløs.

Hva han holdt liv i seg med før Inger kom, var meget dunkelt, potet og geitmelk, ja dristige retter uten navn.

Så tetner natten
inn over øen,
kun havet buldrer –
Nirvanas bulder.

Gud i himlen, kjærligheten er et flyktig stoff.

Spør noen hva kjærligheten er, da er den intet annet enn en vind som suser i rosene og derpå stilner av. Men ofte er den også et ubrytelig seil som varer for livet, varer til døden.

Klær skaper folk – ja men klær skaper ikke mennesker.

Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den …

Kvinnfolk kjenner ikke det ene mannfolk fra det andre, ikke alltid, ikke ofte.

Det er forresten en deilig figur på den Sara. Hoftene skjelver når hun går, det er akkurat likesom lendene på en riktig smellfet hoppe. Det er alldeles storartet.

Ofte blir jeg rød av glede når jeg bare husker på at jeg har kysset deg.

Han hadde ikke et øyeblikk forlatt sin naturlige plass på jorden, sin tomt. Han kunne ikke flyttes.

Det sted man er fra er alltid pent, det er fedrelandsfølelsen i det små, hjemmefølelsen.

… min formue er stor nok, altfor stor. Jeg har ingen lengsel etter å ta den med meg i graven.

Forstand er ingen ringe ting å få tilbake når den er tapt.

Men engang før, tenker jeg, må jeg vel ha smakt denne fred eftersom jeg går her og nynner og er henrykt og bryr meg om hver sten og hvert strå og disse synes å bry seg om meg igjen. Vi er kjente.

Man reiser litt omkring, man flakker fra sted til sted og man har den skjebne å støte på mennesker igjen som man engang før har sett, møte dem plutselig, på uventede steder, så man av overraskelse ganske glemmer å ta hatten av og hilse.

Så galt kunne skje, somme mennesker tumler livet frem, så støter de imot dem som går det!

Hun var som et eple, og han bet i det.

Tips! Gled noen med blomster på døren!

Vet du om noen flere sitater av Knut Hamsun? Tips oss gjerne ved å bruke kommentarfeltet nedenfor.

Tilbake til hovedsiden

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *